Axalp – 7/9 Oktober 2008
I år gjorde jeg det.
Dopo tanti tentativi e la vana attesa di qualche “integralista aeronautico” che si unisse a me ho deciso di andare da solo ad Axalp.
Og så her er jeg. Lastet min trofaste Focus jeg forlater. De er de 11,00 på mandag 6 Oktober 2008 og TomTom gir meg 247 Km ved ankomst til hotellet: ifølge ham skal jeg ta 3 timer og tre minutter. Han vet ikke hva som venter.
Reisen går raskt, det er ingen trafikk og inni meg føler jeg at de vil være det 4 virkelig intense dager. Etter Gotthard-tunnelen tar jeg utvekslingen og er i ferd med å bestige Sustenpasset: Jeg har ikke sett på snørapporten men, diamin, vi er bare i begynnelsen av oktober. Jeg skjønner rundt 1200m at jeg har gjort en feil. Tette skyer truer og det begynner å regne. Vel, la oss gjøre det kort: en 2200 mt snøploger er i aksjon, det er iskaldt og alle tankene mine er på onsdag når jeg må bestige Axalp Range som, være i samme høyde, mest sannsynlig vil det være under de samme forholdene.
E’ inutile dirvi che i tempi di percorrenza indicati dal navigatore si sono irrimediabilmente allungati.
heldigvis, under nedstigningen, været blir bedre e, ned, det regner i støt.
Jeg ankommer hotellet jeg booket i Meiringen. Allerede i rommet blir jeg fløyet over av F 5 vari e Patrouille Suisse.
jeg kan ikke vente lenger: refleksen har vært klar i flere dager og flyplassen venter på meg.
Om Meiringen flyplass fortalte de meg om synlighet og på internett fant jeg hundrevis av bilder og forskjellige kart og derfor er forventningene veldig høye.
Vel, Jeg forsikrer deg om at du må dra dit. Bare fysisk tilstedeværelse kan beskrive følelsene man føler å være langs sporet hans. Bergveggene er veldig nærme og en vakker foss (vi er nær de berømte Reichenbach-fossene, de der Sherlock Holmes risikerte å dø i hendene på sin erkefiende, Doktor Moriarty) det er den fantastiske rammen for kontrolltårnet.
Jeg kommer akkurat i tide til å bli fløyet forbi 4 F 18 som åpner for landing. Klokkene ringer og stengene som hindrer forbipasserende biler i å krysse sporet senkes. I rask rekkefølge lander Hornets og blant dem er det også J-5011 med brindle hale. Flyene passerer meg ikke mer enn 40 meter unna og den varme vinden fra reaktorene deres varmer meg litt opp. Det begynner å regne og jeg bestemmer meg for å gå og dekke meg til i basens bar/restaurant. De fortalte meg blant annet at den har en fantastisk terrasse med utsikt over rullebanen. E’ li che trovo due connazionali di Forlì che mi danno un po’ di dritte per la salita al poligono. Det forteller de meg blant annet i morgen, anche se non è uno dei due giorni “ufficiali”, men du kan gå opp og se testene. Jeg lar dem også fortelle meg alt fordi avgjørelsen er tatt: Jeg går opp i morgen!
Stå opp 5.00. I 40 minutter er ved bunnen av stien og jeg er i ferd med å klatre så snart det blir lyst. Jeg møter Michele og Alessandro igjen, og vi legger ut sammen
Heldigvis smeltet snøen som falt dagen før takket være regnet. På den annen side gjørmen, noen steder, når anklene. De er definitivt mer tonet og jeg er helt utrent. Kort sagt løsner de meg og på få meter har jeg Fantozzi-hallusinasjoner av ulike slag: først ser jeg Wright Brothers, kort tid etter ser jeg Chuck Yaeger og til slutt, all’apoteosi della fatica, nientemeno che Katsuhiko Tokunaga che mi incita a sbrigarmi. Ragazzi……non date retta a chi dice che non è vero….ve lo dico io……E’ DURA……DURISSIMA !!!!!
Comunque arrivo in vetta in poco meno di 2 ore sudato come dopo la maratona di New York. Per fortuna mi ero portato un cambio completo….
Comincio a godermi il panorama: riconosco i luoghi già visti in centinaia e centinaia di foto. Non c’è molta gente e mi scelgo un posto, fra un po’ si comincia. og ja, passate di poco le 9,40 cominciamo a sentire un rumore di jet proveniente da lontano. Den første som dukker opp er F. 18 solist som lager noen passasjer, men uten å trekke for mye.
Umiddelbart etter, her er de første 4 Hornet for brannpasninger. Endelig hører jeg brølen til M. 61 Vulcan. For et merkelig avstandsspill kommer først lyden av kulene som treffer målene og deretter lyden av kanonen, men melodien er fantastisk. Trinnene følger hverandre i et virkelig imponerende tempo. Det fjerde flyet har ikke tid til å fullføre passasjen da det første retter seg etter målene og begynner å skyte. Til slutt mister jeg oversikten over pasningene, men det må de ha vært i det minste 7 den 8 Hver. Til slutt blir jeg andpusten og en stor sårhet i armene av det store arbeidet med refleksen. Dessverre (?!?) de bare passerer 5 minutter og vi hører F-ene ankomme 5. Disse er 6, i 3 flukt av 2, og lage flere passasjer både parallelt med publikum og på tvers, flyr over oss mens han skyter med M. 39. Colt Pontiacs pistol har en helt annen mekanisme enn Hornets General Electric og kan også høres på øret: più che un muggito sembra una…..pernacchia. I dette tilfellet er imidlertid støyen fra kanonen mye tydeligere, spesielt når det skytes i lange vindkast akkurat når fly flyr over oss i svært lave høyder. Flyene er så nærme at, Jeg merker det bare hjemme, noen ganger fotograferte jeg til og med kulen i flukt ved utgangen av løpet !!!!!
På dagtid var brannpassene både formiddag og ettermiddag, ispedd PC-trinn 21, av Super Puma-utstillingen (con “pioggia” di flares), fra utstillingen til Patrouille Suisse og ulike helikoptre. Virkelig en konstant pumping av adrenalin.
Torsdag, siste dag, Jeg bestemmer meg for å gå tilbake til høyden. Denne gangen møter jeg stigningen fra en annen side og jeg oppdager at det er mye mindre slitsomt. Kanskje fordi jeg startet klatringen kl 4,30 med bare lyset fra lommelykten (og derfor så jeg ikke stigningen jeg stod overfor f.eks, ubevisst, Jeg la ikke merke til trettheten), sarà perché l’allenamento di due giorni prima mi aveva spezzato un po’ il fiato, faktum er at jeg nådde toppen mye mindre sliten. Dagen var den offisielt fastsatte for flyshowet, og oppmøtet var mye mer konsekvent: hver cm av fjellet var okkupert av noen og bevegelsene var desidert mindre enkle. Lokalene var tirsdagens, med den forskjellen at luften lastet med fuktighet dannet seg rundt flyene (spesielt for Hornets) virkelig spektakulære skyer av kondens. Morgenen var virkelig intens: det første flyet kom inn på stedet klokken 8.28. Solen var nøyaktig foran og fortsatte å gjemme seg i skyene og fjelltoppene foran. Så lyset var alltid enten for mye eller for lite. Dessverre, under middagspausen begynte Jupiter Pluvius å diktere loven og tykke skyer kom inn i polygonet, decretando l’annullamento della manifestazione…..Immediatamente una fiumana di gente si è riversata nel canalone per raggiungere l’auto e tornare a casa…
Arrivati alla fine…..che dire? Spero che questo “viaggio” virtuale abbia reso l’idea di ciò che è il leggendario Axalp…
Til deg bilder
